kronisksykmenoptimistisk - hits
Hjem

2

Til alle de falne krigere der ute: Vi vil reise oss igjen! Hold motet oppe :) <3 Ps, legg gjerne igjen en kommentar. Det er alltid s koselig!

"Krigere"

En gang var vi krigere
Sterke, stolte, stdige
Synlige p slagmarken
Tilstedet i verden

N er vi falne
Svake, syke, srbare
Tilstedet p slagmarken,
Usynlige for verden

En gang var vi krigere
En gang ble vi falne
Aldri ble vi motlse
Og en gang blir vi krigere




  • 8

    Til alle dere som kjemper en kamp mot lidelse, enten fysisk, psykisk eller begge deler. Dere er de modigste og sterkeste jeg vet om! Gi aldri opp <3

    "Sterk"

    Jeg tror ikke du aner,
    hvor svak jeg har vrt,
    hvor mange timer jeg har tilbrakt
    p lidelsens konsert.

    Jeg tror ikke du aner
    hvilken smerte jeg har flt,
    hvilken kamp jeg har kjempet,
    mitt blod er blitt slt.

    Jeg tror ikke du aner
    hvilken redsel jeg har kjent,
    hvor ensom jeg var,
    til mrket ble jeg sendt.

    Mneder med smerte,
    men jeg er fortsatt her.
    Jeg tror ikke du aner,
    hvor sterk jeg faktisk er.




  • 0
    Vi danset sammen
    dden og jeg,
    men nr sangen tok slutt
    s fikk jeg et nei

    Avvist av dden
    ba jeg livet til dans,
    men heller ikke livet
    ville gi meg en sjans

    Til sist var det bare
    stillheten igjen
    Vil du danse med meg?
    Vil du bli med meg hjem?

    Stillheten tok tak
    og jeg hrte han si:
    N er du min
    til jeg slipper deg fri
  • 2
    Det blir en del dikt om dagen fordi jeg er for syk til skrive noe annet, men hper det gr fint :) litt triste ogs, men jeg blir mer positiv etter hvert! Og det kan jo vre greit gi litt rom for det triste ogs nr man ikke har det s lett? Hper dere liker diktet! "Ugjort"

    Jeg har mistet min pensel
    Jeg har mistet min penn
    Jeg leter og leter,
    men finner ei igjen

    Jeg fr ikke skrevet
    Jeg fr ikke malt
    Lerettet er blankt
    og historien ufortalt

    Jeg stirrer og stirrer
    p et ugjort maleri
    Nr skal jeg f male?
    Nr blir jeg satt fri?

    De neste kapitler,
    jeg trenger skrive
    Jeg trenger leve
    Jeg er jo i live
  • 2
    Et lite dikt, som flere kanskje kjenner seg igjen i?

    "Vrstemning"

    Ta tak i meg, vren
    La meg spire, la meg gro
    Jeg ser du har vekket blomster og trr
    Er jeg neste, mon tro?

    Vent p meg, vren
    For jeg er ikke klar
    Jeg er ikke klar til spire og til gro
  • 2

    Kjre, fine lesere <3

    Her om dagen sveivet jeg alts opp vinduet, og s at det var sol og vr. Tror jeg aldri har blitt s trist av se sola i mitt liv. Jeg er nemlig sengeliggende om dagen, og tler ikke lyset s godt. Det var lenge siden jeg sist hadde sett ut, og det fltes s ille ut at jeg ikke orket st opp og g ut i finvret.

    Skrev et lite dikt for uttrykke det jeg fler. Kanskje et litt trist innlegg p en ellers optimistisk blogg, men jeg hper at det er greit det ogs? Takk for fine kommentarer <3 :)

    "Smertefull livslyst"

    Livslyst. S mye livslyst, innestengt i en kropp som nekter.

    Glede. S mye glede, som ikke kan brukes til noe som helst.

    Smerte. S mye smerte, nr kroppen gir seg lenge fr hodet.

    Hvem skulle trodd at det ville leve

    kunne gjre s forferdelig vondt?




  • 6

    Skrev et dikt om det fle at man er "levende dd" nr man er s syk at man ikke klarer noe som helst omtrent. Hper dere liker det?<3

    "Levende dd"

    Jeg vet ikke hvem som eier tiden

    Kanskje de raske, kanskje de trege

    Men jeg vet hvem som er tidens slave

    Ikke de dde, ikke de levende

    Men den som er dd med et bankende hjerte

    Og den som er levende uten leve




    --

    Tusen takk for fine kommentarer! Det betyr utrolig mye, srlig n som jeg er s syk.. <3

  • 5

    Da har det omsider begynt g opp for mange av de jeg kjenner at jeg er syk, og at det er mer alvorlig denne gangen.

    Jeg har levd med smerter og energitap i mange r n, men denne gangen har jeg vrt tappet for krefter lenger enn vanlig. Familie og venner har begynt legge merke til mitt fravr i verden. Og de er begynt bli bekymret.

    For meg oppleves ikke denne overgangen som s fryktelig "br" som det sikkert gjr for dem. Jeg har jo blitt verre veldig gradvis, og faktisk litt bedre nr det gjelder smertenivet mitt. Og jeg har forsonet meg med at livet mitt er som det er akkurat n - jeg har tatt p meg tlmodighetshatten, som psykologen min sier. Det er knyttet stor usikkerhet til min fremtid, men jeg lever helt greit med det. Livet blir som det blir, og jeg tar ingen sorger p forskudd. Det kan jo g bra, tross i alt.




    Min familie og mine venner tar ikke dette like bra som jeg gjr. Det er jo ikke s merkelig, for de har ikke ftt tid p seg til fordye dette. Mange av dem har jo ikke engang visst hvordan jeg har hatt det.

    Kanskje har det vrt galt av meg, men jeg har prvd skjerme dem i alle disse rene.

    Det er det sikkert flere som kjenner seg igjen i? Jeg vet at mange lar vre fortelle om sykdom p grunn av skam, og jeg har nok ogs gjort det for skjerme meg selv mot flelsen av vre "unormal". Men mest av alt har det handlet om to ting: For det frste at jeg ikke nsker at de skal bekymre seg. For det andre blir alt mer virkelig nr man forteller om det.Velmente, sympatiske kommentarer fra friske mennesker gjr ofte at jeg fler meg enda drligere psykisk.

    Det aller verste noen kan si til meg er flgende:

    "Men du er jo s ung! Du skal ikke ha det snn, du skal jo leve livet til det fulle"

    (Ja, jeg vet det. Jeg trenger ingen pminnelse! Jeg kommer ingen vei med dvele ved det)





    Omsorg og omtanke er alltid bra og mye bedre enn likegyldighet, men nr friske mennesker sier slike ting blir jeg minnet p at det ikke er snn livet skal vre.

    Jeg blir minnet p alt jeg innerst inne srger over at jeg gr glipp av, men som jeg ikke lar meg selv vre trist over.

    I tillegg er det faktisk slik at unge mennesker kan bli syke. Hvem som helst kan jo det i grunn. Livet kommer ikke med noen garanterier, dessverre - heller ikke for oss under 30.

    Misforst meg rett: Jeg forstr at dette er ment som et uttrykk for sympati, og jeg setter veldig stor pris p omtanke og omsorge. Noen ganger kan det nok vre helt umulig for de som er friske vite hva som er best si. Som syk snakker jeg ogs med andre som er syke, og til og med jeg synes dette er kan vre vanskelig. Folk reagerer s veldig ulikt. Derfor er det ogs viktig for meg nevne at jeg aldri blir sint p noen for det de sier til meg.

    Jeg m ogs legge til at jeg er veldig rrt over at folk oppriktig bryr seg om hvordan jeg har det, og nsker komme med trstende kommentarer. Selv om noen trkker i salaten til tider har min tid som syk ogs vist meg at det finnes veldig mange flotte, gode mennesker der ute. Jeg hper dere som er prrende vet at jeg er glad i dere, selv om jeg noen ganger tar ut litt frustrasjon p bloggen.

    --

    Flg gjerne bloggen min p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    Takk til alle som deler innlegg :)

  • 2
    Dette innlegget er skrevet til min kjre venninne Silje Benedikte, som tok sitt eget liv p denne datoen for to r siden.

    Silje fikk diagnosen ME etter ha kollapset som 14 ring i sitt eget hjem. Legene mente hun var psykisk syk, og p det meste fikk hun 20 piller mot psykisk sykdom om dagen. Mange av disse pillene hadde kt fare for selvmordstanker som bivirkning. Silje l utmattet i sengen mesteparten av de neste to rene, og ble etter hvert deprimert. Lsningen p dette ble enda flere medisiner.

    Som 18 ring fikk hun pvist en svulst i hjernen, og etter en operasjon der legene ikke klarte fjerne hele svulsten begynte det g nedover for alvor. Silje ble fremdeles overmedisinert, og behandlet som en psykisk syk pasient. Som flge av overmedisineringen ble hun pilleavhengig, og la seg frivillig inn p avdeling for avrusning.. Men, da var det allerede for sent. Silje var blitt alvorlig deprimert etter ha blitt feilbehandlet og overmedisinert i mange r.. Og p denne dagen for to r siden endte hun sitt liv p et hotellrom i Oslo. Se hennes sterke historie i videon under:

    "Kjre, vakre Silje

    Det er n to r siden jeg fikk verdens verste beskjed. Det er to r siden jeg fikk vite at den livsglade jenta jeg hadde vokst opp sammen med hadde forlatt verden. For godt. Aldri mer skulle jeg f hre latteren din. Aldri mer skulle jeg f se deg smile. Og aldri mer skulle jeg hre deg snakke om ting du gledet deg over, eller se deg grte over alt som gjorde deg frustrert.

    Det har ikke gtt en eneste uke uten at jeg har tenkt p deg, Silje. Tenkt p alt jeg skulle sagt til deg om du fremdeles var i live. Alt jeg skulle gjort om jeg bare kunne f mtt deg en siste gang. Bare for f tatt et farvel. Jeg skulle holdt deg rundt deg, Silje. Sagt at jeg ikke kunne skjnne hvordan det kunne g s galt for deg i livet. Og hvor utrolig lei meg jeg er for den uretten du er blitt utsatt for. Hvor sint det gjr meg at dette foregr i norsk helsevesen. Samtidig skulle jeg sagt hvor taknemlig jeg er for at dine fantastiske foreldre, Lise og Espen wre, fortsetter kjempe for deg selv etter din dd.

    Du var s hyt elsket Silje. Du forlot denne verden med et evig avtrykk i vre hjerter. Og selv idag, to r etter din dd, berrer din historie tusenvis av mennesker.

    Jeg vet ikke om du husker hva jeg sa til deg frste gang jeg beskte graven din? Jeg ga deg et lfte. Jeg lovet deg at jeg skulle bidra til spre din historie. At jeg skulle ta den med meg videre og huske p den nr jeg forhpentligvis blir frisk nok til kunne arbeide som psykolog.




    Jeg lovet deg dette allerede for to r siden. Fr jeg i det hele tatt forsto hva som egentlig hadde skjedd med deg. Men n vet jeg, Silje. N forstr jeg hvilken urett du er blitt utsatt for. Du var nemlig ikke psykisk syk til begynne med. Du var fysisk syk. Du hadde ME, som er en fysisk lidelse. Og du hadde en svulst i hjernen som ingen kan kalle for innbilning. Men legene trodde deg ikke - de trodde du var psykisk syk. Du ble utsatt for en "overpsykologisering" som ikke bare rammer ME pasienter, men ogs mennesker med muskel- og skjelettplager, med tarm og mage-problemer og alle andre med skalte "diffuse" symptomer, som egentlig bare betyr "symptomer norske leger ikke forstr seg p enda".

    Men det var ikke bare her det gikk galt. Du ble ogs utsatt for grov overmedisinering. Dette er noe som ikke bare skjer med mennesker med fysisk sykdom, men ogs mennesker med psykisk sykdom, som du etter hvert ogs pdro deg. Hvorfor satset de ikke mer p terapi? P medmenneskelighet, og p samtaler? Hvordan kunne de tro at en pillecocktail uten like skulle kunne kurere en ung kvinne som kollapset p stuegulvet? Og hvordan kunne de overse penbare fysiske symptomer som utmattelse, og hjernesvulst?

    Jeg er fristet til skrive at ord ikke kan beskrive hvor ille dette er, men det finnes ord, Silje. Mange faktisk, som allerede er blitt brukt av dine foreldre. Med rene som kommer skal jeg bruke disse ordene - til re ditt minne, spre din historie og hjelpe andre som i samme situasjon. Du skal aldri bli glemt, det kan jeg love deg.

    Hvil i fred kjre Silje - vi som er igjen skal ta kampen for deg"




    --

    Flg gjerne bloggen min p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    Takk til alle som deler innlegg :)

  • 0

    1. Kysse deg

    2. Kysse deg igjen

    3. Holde rundt deg..

    4. ..leeenge

    5. Veldig lenge faktisk

    6. Slippe taket i deg..

    7. .. men bare slik at jeg kan beundre deg littegran, fordi du er s fin

    8. Holde rundt deg igjen..

    9. .. og hviske i ret ditt at du betyr mye for meg..

    10. .. se smilet ditt nr jeg sier at jeg er glad i deg, og hre deg si det tilbake..

    (11: Nyte flelsen av kunne vre med deg, og flelsen av vre i live igjen)



    --

    Flg gjerne bloggen min p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    Takk til alle som deler innlegg :)

  • 4

    Jeg har en av de dagene hvor livet fles fryktelig skjrt. Hvor en stemme i de mrkeste delene av meg hvisker om undergangen. Om at jeg kanskje aldri skal bli frisk. Om at jeg aldri skal f det livet jeg drmmer om. Det har ikke skjedd noe spesielt, annet enn at jeg er litt ekstra sliten. Det er rart med det, men nr kroppen brytes ned s skjer det noe med psyken ogs. Jeg har med tiden bygget meg opp et ganske godt mentalt forsvar, men p dager som denne faller muren. I alle fall midlertidig. De mrke tankene slipper inn, og det er litt vanskeligere enn vanlig bekjempe dem.




    Jeg fler meg som en sliten soldat akkurat n. Men, jeg har ikke noe annet valg enn reise meg opp og fortsette, selv om bena skjelver, selv om jeg knapt nok kan sikte. Jeg kan ikke la de destruktive tankene n inn til selve kjernen i meg. Jeg kan ikke la dem bryte meg ned. De fr ikke lov, enda s sliten jeg er. Enda s hplst livet kjennes ut p dager som denne. Jeg kommer aldri til gi hpet. Jeg kommer aldri til gi opp troen p at jeg skal bli bedre. P at det skal bli et liv av dette ogs.. Er det noe livet har lrt meg s er det at hp kan flytte fjell. Det hres ut som en klisje, men det er sant. For den slitne soldaten, som knapt kan st oppreist, kommer seg lenger enn soldaten som blir liggende.




    Jeg har sett med mine egne yne at livet kan bli bedre, tross stor motstand. Jeg har bodd i et hus der depresjon og mismot satt i veggene. I et hus der ingen hadde det noe bra, og alle spdde undergangen. Men, sakte men sikkert, p grunn av de sm stegene vi tok som slitne soldater kom vi oss ut av sla. Veggene er fyllt med hp igjen, og en lekse jeg sent vil glemme: det er alltid mulig reise seg.

    Legg gjerne igjen en oppmuntrende kommentar <3

    --

    Flg gjerne bloggen min p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    Takk til alle som deler innlegg :)

  • 0

    Gjesteblogginnlegg av forfatter Mona Skogheim


    Heldige meg fikk tilbud om gjesteblogge hos "Kronisk syk men optimistisk". Damen bak bloggen kom jeg i kontakt med via en bekjent, er det ikke deilig! P samme mte vet jeg at mange mennesker har kommet i kontakt med meg, og bloggen min via venner og bekjente. Plutselig pner det seg en verden av nye fine mennesker en er s heldig f bli bedre kjent med. Lykke kaller jeg det!

    Allerede som 35 ring mtte jeg p store helseutfordringer. Frst en liten hjernebldning, deretter et par hjerterelaterte utfordringer som vi de siste 5 rene har utredet og behandlet. I bloggen min har jeg delt hverdagen som kronisk syk, p godt og vondt, men forskt ha fokus p de positive tingene i hverdagen.

    Tross smerter, mer eller mindre vellykkede behandlinger, frustrasjon og redsel er det alltid mulig finne de fine og lyse tingene i livet.


    Om du bestemmer deg for det! Ja, jeg innrmmer at jeg nok er tildelt en strre rate med optimisme i livet enn folk flest og som Pippi Langstrmpe sier jeg ofte "Det har jeg ikke prvd fr, men det kan jeg helt sikkert klare". S prver jeg, og det gr ofte godt!

    Nr hjerteutfordringene inntok kroppen min hadde jeg ingen av de kjente risikofaktorene. Jeg drakk ikke alkohol, jeg rkte ikke, jeg var i fysisk god form og spiste sunt. S en dag snudde livet! Som lyn fra klar himmel. Hverken jeg eller helsevesenet kunne begripe hvorfor, men vi skal da kanskje heller ikke forst alt? Jeg ble godt ivaretatt, spesielt det frste halve ret. Da var jeg "spesiell" og sikkert en utfordrende pasient for de som nsket litt variasjon i hverdagen. Tiden gikk, jeg var til utredning bde offentlig og privat. Jeg hos fastlegen, p legevakten, p akuttmottaket, jeg ble innlagt et utall ganger og jeg ble henvist fra en avdeling til en annen like ofte som rstidene skiftet. N etter snart 5 r, er jeg oppe i snart 250 ganger i kontakt med helsevesenet.


    1 av 2 kvinner fr hjertesykdom i lpet av livet

    Vren 2014 fikk jeg tilbud fra et forlag om skrive bok. Foreleggeren hadde lest bloggen min etter en anbefaling, og vips s var vi i kontakt. Jeg hadde blogget om livet som kronisk syk, livet med hjerteutfordringer i flere r og hadde i tillegg mye upublisert materiale. Snn kom boken til, og n er den for salg i butikkene. Hjertelyst, av Mona Skogheim. Formlet med boken er todelt.

    Personlig har det vrt en form for terapi blogge, og dele hverdagen p godt og vondt. P en annen side tenker jeg at boken ikke ndvendigvis kun er til for hjertesyke, for kronisk syke eller mennesker med helseutfordringer. Boken inneholder selvsagt en del hjerterelatert materiale, men den rde trden er GRIPE DAGEN! Det kan vi lre oss alle sammen, uansett. Det finnes en nydelig verden der ute med mange muligheter og det gjelder faktisk kunne se de, og gripe dagen. Ikke som en klisj eller et ordtak, men ta ansvar for eget liv. I boken beskriver jeg enkelte situasjoner, f eks fra sengen hjemme der jeg har tilbrakt en del tid. hre lyden av sykkelhjulene til Herligheten som treffer grusen utenfor etter skoletid, for s kjenne den kriblende flelsen av overveldende lykke. Hun er her, jeg er her, vi lever n!

    http://pregomobile.no/produkt/hjertelyst/

    I tiden som hjertesyk savnet jeg en arena for kommunikasjon med andre kvinner i samme situasjon. Etter en tid tok jeg initiativ til starte organisasjon Hjertedamer, og i dag er vi over 200 medlemmer inne p vr lukkede Facebook side. Vi har arrangementer som hjerte og lungeredningskurs, foredrag av utenforstende, sosiale treff m.m. Det som str verst p listen hos medlemmene er allikevel FB gruppen. Her kan de fritt diskutere, sprre, dele og glede hverandre uavhengig av hvor i landet man er. Vi har ftt mange gode tilbakemeldinger og ser at flere av medlemmene knytter kontakt ogs p fritiden. Det m vre lov vre stolt av det <3

    Det er fortsatt en lang vei g for meg personlig, helseutfordringene str i k men de skal behandles etter tur og jeg har troen p at livet vil bli bedre. Kanskje jeg ikke blir helt frisk, kanskje jeg aldri vil kunne komme tilbake til det livet jeg hadde, men jeg forsker nyte det som er akkurat n og vre fornyd med det. Flg meg gjerne videre p bloggen min www.hjertebloggen-monalisa.blogspot.no eller FB sien Hjertebloggen. Boken min Hjertelyst er ute for salg i bokhandlene n, men kan ogs bestilles direkte av meg.

    Jeg kommer tilbake, jeg skal bare hvile litt..

    Mona Skogheim

    --

    Vil du lese boken til Mona? Se:http://pregomobile.no/produkt/hjertelyst/

    Del gjerne! :D <3

  • 9

    Jeg har tatt opp dette tema fr, men jeg m nesten bare f ta det opp igjen. Det er nemlig ingen grenser for hvilke kommentarer man skal f fra utenforstende som kronisk syk.

    Rekk opp hnda hvis du har ftt en av flgende kommentarer:

    "Du er sikkert bare litt sliten"

    "Alle har jo vondt et eller annet sted"

    "Jeg har hrt at man kan innbille seg nesten hva som helst"

    "Du m bare slutte gjre..."

    "Du m bare begynne med.."

    Og min personlige favoritt: "Men du ser ikke syk ut".

    Idag fikk jeg en ny kommentar jeg ikke har hrt fr, men som ogs gjorde at jeg mtte riste litt p hodet. Da jeg fortalte en venninne av meg at jeg hadde tatt permisjon fra studiene fordi jeg er syk fikk jeg nemlig dette til svar: "h, jammen da har du jo masse tid til gjre alt mulig rart!"

    *sjokkert stillhet*

    "Ehhh? det er vel ikke helt snn det fungerer", fikk jeg stotret frem. Det er ikke snn det fungerer i det hele tatt faktisk. Hadde jeg vrt i stand til gjre masse rart hadde jeg ikke tatt permisjon i utgangspunktet. Da hadde jeg studert.

    Dette er et viktig poeng for meg f frem. Det kan nemlig virke som om mange har et slags "glansbilde" av det g p ufretrygd som et liv der man kan gjre akkurat hva man vil, nr man vil p statens regning. Dette er s klart ikke tilfelle.

    For ja, jeg har mye tid, men jeg kan ikke bruke den. Jeg har nemlig ikke krefter nok til gjre noe som helst. Jeg er ikke ute mter venner. Jeg er ikke p middag med kjresten. Jeg reiser ingensteder. Faktisk kommer jeg meg ikke ut av huset engang.

    Om jeg s hadde hatt all verdens tid hadde ikke det spilt noen rolle. Jeg eier nemlig ikke tiden. Det er tiden som eier meg. Jeg skulle mer enn gjerne byttet bort all denne tiden mot god helse.

    Kanskje er det lett for meg si, men hadde jeg kunnet hatt et helt normalt liv s hadde jeg jublet av taknemlighet. Det er ingenting jeg heller vil enn studere. Jobbe. Ha et liv. Nei, tiden den er ikke verdt noe som helst om man ikke kan bruke den. Dere som er friske gjr godt i huske p det, og nyte den friheten helsen deres gir dere. Det skal jeg i alle fall nr jeg blir friskere!

    --

    Flg meg gjerne p FB:www.facebook.com/kronisksykmenoptmistisk




  • 3

    Kjre fine lesere :)

    I dette innlegget vil jeg gjerne fortelle dere litt om hvordan jeg har hatt det denne uken. Det har skjedd litt tffe ting, men jeg har hodet over vann og vil gjerne skrive litt om hva som gjr at jeg holder motet oppe! Hper dere liker det, og at dere har noen tips dele selv :)

    Denne uken har jeg nemlig mttet ta et tft, men helt ndvendig valg. De frste gangene jeg skulle fortelle om det klarte jeg ikke si det uten begynne grte men det fles litt bedre ut n. Jeg har bestemt meg for at jeg blir ndt til ta en pause i studiene. P ubestemt dato. Det har tatt tid innse det men denne uken, cirka 10 dager fr en tidsfrist jeg ikke har sjans til klare, mtte jeg bare innrmme for meg selv at jeg er for syk til studere akkurat n.

    Kjresten min ogs flyttet hjemmefra denne uken, og selv om jeg sjeldent pleier dvele ved alt jeg kunne oppndd som frisk s klarte jeg ikke la vre denne gangen. Jeg vet nemlig med meg selv at jeg kunne bodd i leiligheten sammen med ham om jeg var frisk, men fordi jeg er syk m jeg bo hjemme. Jeg har ikke rd, verken energimessig eller pengemessig til flytte hjemmefra. Men, det vanskeligste med det hele er at jeg ikke kan ta del i denne viktige fasen i livet hans. Jeg har ingenting bidra med om dagen. Jeg har ikke kunnet bre esker, vre med p IKEA, male/vaske/tapetsere, plukke ut mbler eller annet.



    Jeg m faktisk innrmme at jeg har grtt noen trer p grunn av dette. Det betyr ikke at jeg ikke er positiv. Det betyr heller ikke at jeg er deprimert eller at jeg har gitt opp. Det betyr bare at jeg er menneskelig. Jeg m la meg selv f lov til kjenne litt p sorgen over et liv som er satt p vent p ubestemt tid. Det er ikke noe poeng i leve i fornektelese. Dette er en tff situasjon, og det er lov grte, synes n jeg. Noen mennesker lar seg aldri f kjenne p sine egne flelser. De holder dem under kontroll, pstr de. Trykker dem ned, og biter tennene sammen. Det er nok ikke srlig sunt i lengden. Motsatt har vi de som katastrofetenker og som velter seg rundt i sorgene sine. Dette var det jeg pleide gjre, men jeg er glad for at jeg er kvitt den vanen! Det beste er nok en gyllen middelvei som gr ut p at man lar seg selv f srge uten drukne. Det gjelder g opp av vannet etter hvert, og trke seg.




    En ting jeg gjerne vil dele med dere som jeg er veldig glad for er at jeg faktisk ikke har drlig samvittighet for at jeg ikke kunne vre med i flytteprosessen. Jeg lever etter ordtaket "gjr alltid ditt beste", og akkurat n er mitt beste ligge i sengen se p tv - ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg er for syk til foreta meg noe annet. Jeg har ingenting gi, og da er det ikke riktig at jeg skal gi av meg selv heller. Er det flere som tenker snn eller?




    Et litt rotete innlegg kanskje, men det er det beste jeg kan prestere akkurat n. Hper dere har det bra alle sammen, og legg gjerne igjen en liten kommentar. Det er alltid s hyggelig :)

    --

    Og flg meg gjerne p FB:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

  • 7

    Som de fleste har ftt med seg har statsbudsjettet skapt mye uro etter at det ble kjent at ufre med hy gjeld og barn kommer til tape penger p den nye trygdeordningen, samtidig som de med inntekt over to millioner fr strst skattelette. Dette er med andre ord et budsjett som tar fra de fattige og gir til de rike.

    Men hvem har egentlig skylden i dette?

    Politikere har en tendens til skylde p hverandre, og i den anledning har jeg forskt sette meg inn i hvem som har sagt og gjort hva. Her er det jeg har funnet ut:

    De rdgrnne

    Som enkelte aviser har ppekt ble ufrereformen allerede lagt frem av de rdgrnne i 2011. Det har alts lenge ligget i kortene at ufretrygd skal begynne og skattes som vanlig inntekt, noe som ker skatten for ufre. Dette er av mange brukt som et argument for at det egentlig er de rdgrnnes feil. Det er imidlertid et veldig viktig MEN her: I dokumentet "sprsml og svar om ufrereformen" skriver regjeringen at trygden skal kes slik at utbetalingen blir den samme p tross av at skatten ker.

    Ufre skulle alts f utbetalt like mye iflge de rdgrnne.

    (MEN, som jeg kommer tilbake til mot slutten av artikkelen er ikke de rdgrnne helt uskyldige de heller. )

    De mrkebl

    Noe mange ikke har ftt med seg er at ufre uten gjeld ikke kommer drligere ut enn tidligere. Det er hovedsaklig de med litt eller mye gjeld som rammes. Dette skyldes at skattefradraget p gjeld har vrt hyere for de med trygd, men dette skal n endres. Rundt 50 000 ufre med mye gjeld vil tape mellom 6000 - 20 000 kr. Hvem er det som egentlig har skylden for dette?

    Iflge Eriksson er dette hans forslag og noe den rdgrnne regjeringen opprinnelig ikke stttet. Eriksson foreslo allerede en endring i skattefradraget i 2011, men fikk ikke gjennomslag. Men n, som han strlende fornyd forteller til VG, har hans "brilliante" forslag n gtt igjennom.

    Du som gr p trygd og har mye gjeld kan alts takke Frp for at du fr mindre penger til nedbetale gjelden.




    Er det rdgrnne helt uskyldige?

    Som nevnt i innledningen skal ogs barnetillegget reduseres kraftig. Dette er de blbl sitt forslag, og de rdgrnne besluttet i 2011 at barentillegget ikke skulle reduseres den gangen. Men er de helt uskyldige? Kanskje ikke. De rdgrnne skriver i "Sprsml og svar om ufrereformen" at de har bestemt seg for ta en ekstra titt p barnetillegget i og med at enkelte lavinntekstfamilier kan vre mer tjent p g p trygd pga dette tilllegget. Alts kan det se ut til at de rdgrnne ogs vurdert kutt i barnetillegget, men at det var de blbl som tok steget ut.

    Dette blir imidlertid bare spekulasjon, men det kommer frem tydelig frem at ogs de rdgrnne har vurdert endre barnetillegget.

    S hvem har egentlig skylden?

    De blbl m alts egenhendig ta skylden for at ufre p gjeld blir fattigere. De m ogs ta skylden for at barnetillegget reduseres, selv om det ikke kan utelukkes at de rdgrnne ogs ville redusert dette.

    Det som uansett er sikkert, bl som rd, er at vre politikere viser med sine budsjettkutt at de er mer opptatt av straffe snyltere enn sikre konomisk trygghet for tusenvis av rlige mennesker uten arbeidsevne.

    I tillegg viser de noe som gjr meg oppriktig sjokkert: at de nsker bruke fattigdom til redusere ufrhet.

    I stedet for bevilge penger til kurere kronisk sykdom og skape arbeidsplasser vil de gjre folk spass fattige at de m jobbe - dette p tross av at mange ikke kan jobbe, og p tross av det ikke finnes nok arbeidsplasser som tilrettelegger.

    Maken til inhuman politikk tror jeg vi skal lete lenge etter i norsk historie.

    Om det s stemmer at enkelte er mer tjent p g p trygd enn jobbe pga barnetillegget er det hrreisende at man forsker rette opp i denne "systemfeilen" ved gjre barn fattigere. Det m da finnes en annen lsning?

    Dette kan de ikke slippe unna med, folkens.

    Del mer enn gjerne!!

    ---

    Liker du det jeg skriver? Flg meg p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptmistisk


  • 0

    Dette er et viktig innlegg. Et viktig budskap. Og jeg kan nevne hovedpoenget allerede n: Vi trenger en mer nyansert debatt nr det gjelder hvordan psykisk og fysisk helse pvirker hverandre.

    Men denne artikkelen handler ikke om det du tror. Den handler ikke om det du liker lese om. Det du liker skylde p nr du ikke forstr de symptomene andre mennesker lider av. Dette innlegget handler om et aspekt som ofte blir glemt i debatten. Det handler om hvordan fysisk helse pvirker psykisk helse. Det handler om legers arroganse og holdninger. Om pasienter som ikke tas p alvor. Og om et samfunn som elsker forklare kroppslige plager vi ikke skjnner med "flink pike syndrom".

    Er du lege? Behandler? Psykolog? Vil du lese denne artikkelen selv om du ikke liker at jeg kaller deg arrogant? Er du villig til vurdere det jeg sier selv om du innerst inne ikke tror p meg? Jeg hper det. I s fall sees vi i fremtiden du og jeg. I en bedre verden for pasienter "uforklarlige symptomer".

    Vil du lese denne artikkelen selv om jeg kaller deg arrogant?

    Frst vil jeg be deg om hre p min historie. Jeg var 16 r da hodepinen begynte. Stress mente legen, som kjente til at jeg arbeidet hardt p skolen. Klassisk flink pike syndrom, tenkte han. Og jeg godtok det. Jeg stolte p legen, for min mor har alltid sagt at legen kan hjelpe deg om du er syk. Men symptomene ga seg ikke selv om jeg stresset mindre. I stedet hopet de seg opp. Kjevesmerter. Nakkesmerter. Ansiktssmerter. Smerter i knr, hofter, bryst, ftter. Svimmelhet. Lysmfintlighet. Synsforstyrrelser.

    "Innbilning", sa legen. Og stress, s klart. "Stress?", sa jeg. "Ja", sa legen, som lever i en tid der stadig fler str frem med mentale lidelser. Der stadig mer forskning viser at stress er risikofaktor for utvikle sykdom. Der aftenposten skriver om flinke piker som mister flelsen i hendene, og leger som ikke finner en objektiv rsak.

    I ettertid har jeg blitt diagnotisert med TMD. Dette er en lidelse du ikke vet noe om. Jeg ber deg om tro p meg p tross av at du ikke kjenner til denne diagnosen. Jeg ber deg om vurdere muligheten for at lidelser kan eksistere selv om du ikke har hrt om dem. Og at det finnes mennesker som har disse lidelsene og som du ikke klarer hjelpe fordi du og kollegaene dine tror dere kan alt.

    Enkelte leger tror de kan alt

    Jeg vil at du skal vite at jeg er litt bedre n. Ikke fordi at du trodde p meg, men fordi de andre gjorde det. De dere kaller alternative behandlere. Nei, de har ikke prvd tilkalle engler. Eller rense auraen min. De har sett p skjelettet mitt. Lsninger. Skjevheter. Og rettet opp i disse.

    Det var ikke alle yogatimene, turene i skogen og psykologtimene dere anbefalte som kurerte meg. For det var ikke bare psykisk. Stresset gjorde meg verre. Men det var ikke hovedrsaken. Den underliggende rsaken l i kroppen. Men det skjnte dere ikke, for dere lette ikke i kroppen. Dere hrte at jeg var stresset, og tenkte automatisk at stress var roten til ondskapen. Jeg ber deg vurdere muligheten for at pasienten kan vre fysisk syk, og bli drligere av stress p samme tid.

    Stress kan gi fysisk sykdom. Da kalles det psykosomatisk sykdom. Dette vet du allerede. Det er denne diagnosen du setter nr kompetansen din og metodene dine ikke strekker til. Blir du provosert n? I s fall vil jeg be deg vurdere muligheten for at du er menneske. At du ikke vet alt. At du noen ganger rett og slett er inkompetent. Og at metodene dine ikke kan avdekke alle fysiske tilstander. Jeg ber deg huske p at legevitenskapen slik vi kjenner den idag er ung, og at den enda har mangler. Og at "uforklarlig" kan avspeile din egen inkompetanse og arroganse. Er du tff nok til vurdere denne muligheten, eller velger du beskytte din egen selvflelse?

    Jeg ber deg om vurdere muligheten for at den flinke piken faktisk er syk, og at du ikke kan hjelpe henne fr du innser dette. Jeg er ikke sint p deg. For jeg vet at du er et menneske slik som meg. Og jeg har troen p deg, innerst inne. Alt jeg ber om er at du lytter til meg. Vi ses p legekontoret.

    Hilsen Athene

    ---

    Flg gjerne bloggen min p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    Takk til alle som deler innlegg. Dere er supre! :)

  • 4

    Vil dere vite en hemmlighet? Da jeg startet denne bloggen var jeg egentlig ikke s veldig positiv. Jeg var egentlig bare kronisk syk. Etter mange r med smerter som stadig ble verre hadde styrken min ftt seg en knekk. Jeg har alltid trodd at jeg er en sterk person - det er dette som har ftt meg gjennom mine verste yeblikk og tyngste perioder. Som da jeg hadde hodepine hver dag i tre r. Svnproblemer hver natt. En syk lillebror. Men, etter cirka fem r, der jeg bare ble drligere og drligere begynte motet svikte meg. Jeg fikk ingen hjelp p legekontoret. Jeg klarte ikke "innbille" meg frisk selv om legenen psto at jeg hadde "innbillt" meg syk.

    Mange kronikere blir ikke tatt p alvor

    Jeg begynte fle at jeg var dmt til f et drlig liv. Jeg begynte tenke at jeg ikke var sterk. At jeg ikke hadde det i meg. Selv om jeg ikke fikk noen offesiell diagnose tror jeg at jeg faktisk var litt deprimert. Kanskje mye til og med, i enkelte yeblikk.

    Hvorfor forteller jeg dere dette? Fordi jeg vet at det er flere som har hatt det snn eller som har det snn. Psykiske lidelser er veldig vanlig blant oss med kroniske lidelser. Dette gjelder srlig depresjon. Ved akutt sykdom er angst mest vanlig. Det gir forsovidt mening, i og med at man da ofte tror man skal d. Ved kronisk sykdom derimot utvikler man en sorg. En sorg over alt man gr glipp av. En sorg over at livet ikke ble som det skulle.

    Det er ikke uvanlig bli deprimert av kronisk sykdom

    Men, det finnes hp. Heldigvis. For et r siden begynte jeg jobbe med tankene mine. Jeg forskte overbevise meg selv om at det faktisk kunne hende at jeg skulle bli friskere. At jeg kunne klare finne behandling. At jeg ikke skulle ta sorgen p forskudd. I tillegg forskte jeg overbevise meg selv om jeg kunne f et fint liv selv om jeg var begrenset.

    "Det skal bli et liv av dette ogs", ble slagordet mitt.

    Jeg m innrmme at jeg ikke trodde p mine egne ord i starten. Det fltes ut som en lgn. Jeg var jo dmt til f et drlig liv. Bare se p min fortid. Men, sakte men sikkert begynte jeg tro p det. Det er nemlig det som skjer nr man gjentar noe ofte nok for seg selv. Enten det er negative tanker som "Jeg er ddsdmt" eller positive tanker som "Det skal bli et liv av dette ogs".

    Jeg fler meg ikke ddsdmt lenger. Jeg fler at det kan g bra, kanskje. Kanskje kan det g bra. Fr pleide jeg vre redd for kjenne p glede fordi jeg tenkte at livet alltid ble drligere. N er jeg redd for fordype meg for mye i sorg fordi jeg vet at livet alltid blir bedre. Jeg har funnet energi til lete etter behandling, og jeg har kommet et stykke lengre p veien.

    Som menneske tror man gjerne at man alltid skal ha det flt nr man har det flt. Man tror at man aldri skal komme seg ut av sla. Og alle som sier at det sikkert skal g bra er superirriterende. Det vet jeg av erfaring (sikkert noen som irriterer seg over meg n). Men vet du hva? Jeg har ikke svnproblemer lenger. Eller hodepine hver dag. Og broren min, han er blitt frisk. Fra en sykdom som man for bare ti r siden trodde det ikke var mulig bli frisk av. Hvis du tenker over det finnes det sikkert ting som er blitt bedre i ditt liv ogs, men som der og da virket umulig reise seg etter.

    Jeg har sett med mine egne yne at livet kan bli bedre selv nr man tror at det aldri skal bli det. Og det minner jeg meg selv p. Hver dag - fordi at det som gjentas ofte blir sant. Og fordi at jeg har mine drlige dager eller uker der jeg kjenner tvilen kommer sigende. Da er det bare en ting som hjelper: minne seg selv p det man egentlig vet, innerst inne.

    Idag har jeg et lite sprsml til deg som leser: Hva gir deg hp? Legg igjen en kommentar <3

    ---

    Flg gjerne bloggen min p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    Takk til alle som deler innlegg :)

  • 0

    Her er en liten gte til deg som leser: Hvem er de aller fattigste i landet vrt?

    Rett svar: De som er 100% ufre, har gjeld, er aleneforsrgere og har barn.

    Ny gte: Hvem taper mest penger p det nye statsbudsjettet?

    Rett svar: De som er 100% ufre, har gjeld, er aleneforsrgere og har barn.

    En siste gte til deg som leser: Hvem tjener mest penger p det nye statsbudsjettet?

    Rett svar: Alle med en inntekt over to millioner kr

    Regnestykket blir alts som flger: Samlet vil de rikeste i landet tjene 36 000 kroner p det nye statsbudsjettet. Ufre med barn vil derimot tape like mye penger som de rikeste tjener inn.

    Jeg vet ikke med deg, men sist gang jeg sjekket nasjonens moralske kompass pekte det mot at det er riktig ta fra de rike og gi til de fattige, og ikke omvendt?

    Heldigvis er det mange som har reagert p dette, som for eksempel alenemor og ufre Camilla Stensletten, som har skrevet en hjerteskjrende brev til statsministeren. Erna har tatt seg tid til svare. I dette blogginnlegget har jeg valgt kommentere p det hun svarer:

    gjre ufre fattige er som piske den som ligger nede i hp om de lper raskere

    "Kjre Camilla,

    Takk for at du deler historien din med meg. Takk for at du er s pen om dine utfordringer i hverdagen. Ditt mot og pgangsmot er til inspirasjon for andre.
    Dette er jeg enig i. Noen m si ifra om dette ikke er greit.


    En av de viktigste grunnene til at jeg er engasjert i politikk, er et nske om at flere skal f mulighet til mestre livet sitt.Javel? Og dette mener du at du fr til ved redusere inntekten til de sykeste og fattigste i samfunnet vrt?


    Derfor prioriterer regjeringen tiltak for at vi skal ha et sikkerhetsnett i samfunnet som str klart nr vi trenger det.Sikkerhetsnett? Du bryter jo ned sikkerhetsnettet ved redusere inntekten til folk som ikke klarer jobbe. Dette skaper mer utrygghet for dem enn noensinne.


    Det er riktig at barnetillegget for noen kan bli mindre dersom regjeringens forslag blir vedtatt. Vi mener det er riktig standardisere barnetillegget for gjre det mer lnnsomt jobbe.Det hjelper ikke at det er lnnsomt jobbe om man faktisk ikke har arbeidsevne.Regjeringen fremstiller ufretrygdete som en gjeng latsabber som foretrekker g p trygd fremfor jobbe. Dette kunne ikke vrt lenger unna sannheten. Ufre er for syke til jobbe. Dette tiltaket straffer de som allerede ligger nede. De lper ikke raskere om dere pisker dem. Tror dere virkelig at fattigdom kurer kronisk sykdom? Hva slags tiltak er dette? Skal dere virkelig presse mennesker som ikke br jobbe ut i arbeid ved ikke gi dem noe valg?


    I dag er det slik at man fr et betydelig hyere barnetillegg som ufretrygdet enn nr man gr p arbeidsavklaringspenger. Det gjr at det for noen vil vre mer lnnsomt g til ufretrygd, enn ut i arbeid.

    Jo, men det er jo fordi at man som ufretrygdet faktisk har ftt AVKLART at man ikke har arbeidsevne. Nr man gr p arbeidsavklringspenger er dette enda uavklart. Og nr det faktisk er blitt slttfast at man er altfor syk til jobbe skulle det da bare mangle om man ikke fikk ekstra med penger slik at barna slapp vokse opp i fattigdom.


    Det er ogs noen som kunne jobbet noe, men som kan tape penger p vre i arbeid p grunn av barnetillegget.Det er kanskje sant, men for mange er ikke dette tilfellet. At tusenvis skal straffes for at enkelte ikke tjener p jobbe er helt feil strategi for lse denne problematikken. Det m da finnes en lsning som ikke innebrer at tusenvis blir enda fattigere? Dette gjelder jo barn, Erna.

    Jeg kan ikke love deg en annen lsning.Da hper jeg det norske folk ikke lover deg sin stemme.

    Hilsen Erna Solberg"

    ---


    Liker du det jeg skriver? Del gjerne innlegg, og flg meg p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk









  • 0

    "Slutt! N er det nok. Jeg gidder ikke jatte med deg lenger, jeg orker ikke hre p sytet" skriver Eduardo "Doddo" Andersen til alle som klager over norsk helsevesenet. Han ber oss om se det store bildet, som viser at helsevesenet har forbedret seg drastisk de siste tirene. Begeret er visst ikke halvtomt. Eller halvfullt. Det renner over.

    http://bloggivest.com/2014/10/03/det-store-bildet/

    Skal vi hre p han? Skal vi slutte syte? Jeg ser ingen grunn til det. Doddo overser nemlig en rliten, men egentlig ganske stor detalj. Nemlig at forbedringen utelukkende gjelder akutt sykdom. Nr det gjelder kronisk sykdom er tilstanden imidlertid en helt annen.

    Norge har nemlig den hyeste forekomsten av kroniske smerter i Europa. Studier har ogs vist at disse plagene ofte holder seg stabile. Har du kroniske smerter n er sannsynligheten derfor stor for at du har kroniske plager resten av livet.

    MEN, som Doddo ppeker, kan du i det minste trste deg med at du ikke dr av det! Legene skal redde deg nr du fr kreft. Eller hjerteinnfarkt.Du kan med andre ord se frem til et langt og smertefullt liv.P tide dra frem partyhatten, og juble for det. Er du ikke s fryktelig fornyd sier du? Da skal du bare holde kjeft. Ingen skal kritisere norsk helsevesen. Ingen skal kritisere norske leger. Glasset renner jo over for de med akutt sykdom! Da er det ikke srlig kult delegge stemningen ved vre en kronisk festbrems og sytepave.

    Kjre Doddo, jeg er en festbrems. Man blir ikke partystemning av ha smerter over hele kroppen hele tiden. Man fr ikke blitt med p dansen nr man er kronisk utmattet. Jeg har vrt inn og ut av legekontorene i syv r uten f hjelp av norsk helsevesen. For meg er ikke begeret halvfullt. Det er ikke halvtomt en gang. Det er tomt. Rett og slett. Og min historie er ikke unik. Vi er tusenvis av mennesker som ikke fr hjelp for vre kroniske helseplager. Vi er revmatikere, ME-pasienter, nakkeskadde, TMD-pasienter, fibromyalgiere, migrenepasienter som ikke fr hjelp. Som fr hre at vi innbiller oss langvarige, omfattende, alvorlige helseplager fordi det norske helsevesenet ikke klarer ta imot kritikk. Eller som fr hre at det ikke er noe gjre med det, selv om de samme lidelsene behandles i utlandet. Men, det norske helsevesenet er jo ufeilbart s hvorfor skulle det falle dere inn se utover deres egne landegrenser og kunnskap?

    Misforst meg rett Doddo. Jeg er glad min bestefar overlevde det hjerteinnfarktet. Og at min tante ikke dde av brystkreft. All heder og re til de som redder akutt syke. Men hva med kronikere?

    Du ber oss om se det store bildet, men ser du egentlig helheten selv?

    Kronisk sykdom er en av helsevesenets strste utfordringer, for ikke snakke om et av samfunnets strste utfordringer. Sykefravret kan ikke reduseres fr helsevesenet setter fokus p behandling av kronisk sykdom. Livskvaliteten til tusenvis av mennesker kan ikke forbedres fr norske leger lrer seg ta imot kritikk.

    Hrer du?

    Athene Bjerke

    --

    Flg bloggen min p facebook for oppdateringer :)

    www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    Takk til alle som deler innlegg :)

  • 1

    Det er sikkert flere av dere som har sett boktittelen "Frisk og kronisk syk"? Jeg har personlig ikke lest den, men tittelen fikk meg til tenke.

    Som kroniker blir det vre syk "normalt" og en del av hverdagen. vre frisk, smertefri og energifull blir unormalt. Det er i grunn ganske absurd, men det er snn det er. For friske mennesker er sykdom et avvik, noe som midlertidig setter dem ute av spill. Kronikeren m finne en mte leve livet sitt p tross av kronisk sykdom.

    Kronikeren er "frisk" fordi det vre syk er helt normalt, men syk fordi man tross alt har sin lidelse.

    Jeg personlig har blitt veldig vant med ha vondt et eller annet sted i kroppen hele tiden. For mine prrende hres dette grusomt og utenkelig ut, men det er utrolig hva man kan bli vant til leve med.

    I sommerferien svarte jeg flgende da en kompis lurte p hvordan det gikk med helsa mi: "Ganske bra faktisk. I lpet av de siste mnedene har jeg hatt hele TO dager der jeg ikke hadde vondt noe sted i kroppen".Han mpte bare. Lenge. Og ga ikke uttrykk for at det var en god nyhet i det hele tatt.Det er det jo egentlig ikke heller inns jeg omsider. I alle fall ikke for en frisk person.

    Kronisk sykdom er ikke for pyser

    P mandag morning var jeg veldig nr ved besvime mens jeg lagde frokost. Jeg la meg sakte ned p gulvet, og ventet p at jeg enten skulle "forsvinne" eller at det gikk over. Og vet dere hva jeg tenkte p mens jeg l der? Alt annet enn hva som kunne vre galt, at jeg burde ringe legen, om det var noe alvorlig, hvor telefonen min var osv. Alts alt annet enn det et friskt menneske ville tenkt i en snn situasjon. Jeg tenkte over at jeg egentlig aldri hadde tatt en god titt p taket fr, og om det burde vaskes? I tillegg tenkte jeg ogs over at det ville vrt veldig pinlig bli funnet p gulvet kun ifrt en morgenkpe.

    Hva er galt med meg? Ingenting. Jeg er bare kroniker. Noen ganger svimer jeg av p kjkkengulvet. Noen, svrt f dager i ret har jeg ikke vondt noe sted. Snn er livet mitt. Lett er det ikke. Men snn er det. Og det skal bli et liv av dette ogs! Vi gir ikke opp, sant? :)

    Lik gjerne bloggen min p facebook for oppdateringer :)

    www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    Takk til alle som deler innleggene mine! Dere er supre! Og legg gjerne igjen en kommentar :)

  • 0

    Jeg kan nesten ikke tro det, men mitt forrige innlegg om prrende ble delt over 100 ganger. Det er tydelig at jeg m ha truffet en nerve med dette temaet, og at det har engasjert mange. De siste dagene har jeg lurt p hva dette skyldes.

    Jeg har egentlig kommet frem til en veldig enkel forklaring. Hvordan andre mennesker ser p oss, forholder seg til oss og oppfrer seg mot oss er rett og slett veldig viktig for hvordan vi har det. Det er menneskelig og naturlig.

    Helt fra vi er sm mter vi andres forventinger, og de flger oss gjennom livet. Det forventes at vi skal kunne studere, arbeide, stille opp for vre nrmeste og ta del i det sosiale. Du skal ikke bryte en avtale, og du skal ikke g glipp av barnas fotballkamper. Som frisk er dette en selvflge. Som kroniker er det til tider helt umulig.

    Det er vondt ikke kunne mte andres forventninger. Og enda vrre: det er vondt ikke kunne mte forventningene du har til deg selv. Noen sier at friske mennesker har mange nsker, mens syke mennesker bare har et nske. Nemlig bli frisk. Jeg tror ikke dette stemmer. Jeg tror syke mennesker har like mange nsker som de friske, om ikke flere. De syke drmmer nemlig om kunne gjennomfre helt vanlige ting, som arbeide, stille opp for barna, gjre husarbeid uten smerter osv.

    Jeg tror mange kronikere sliter med drlig samvittighet for at de ikke kan stille opp for andre mennesker p samme mte som fr. Srlig gjelder dette mdre og fedre som s gjerne vil vre der for barna sine. Men det gjelder ogs overfor venner, arbeidsgivere og kollegaer.

    Man vil s gjerne, men man kan ikke. Kroppen kan ikke. Man har viljen og lysten, men smerter og utslitthet gjr det ofte umulig.

    ha drlig samvittighet er s klart undvendig, men man fr det ofte likevel. f kommentarer som "du ser ikke syk ut", "det er vel ikke s ille" eller "det m da g an ta seg sammen i noen timer" er virkelig ikke det man trenger i en snn situasjon.

    Jeg har hrt mange si at det som betyr mest for dem som kroniker er mte forstelse hos andre mennesker. Det gjr det s uendelig mye enklere takle drlig samvittighet som flge av funksjonstap.

    Mine beste venner er de som synes at det er ok bryte en avtale. Selv ti minutter fr den skal finne sted. Jeg er veldig glad i alle som synes det er greit ikke gjre alt etter boken. Vi som er kronisk syke flger nemlig en annen oppskrift enn resten av samfunnet. Helt ufrivillig. Og det m de friske aksepetere slik at de syke kan akseptere seg selv.

    Flg gjerne bloggen min p facebook:https://www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    Og takk til alle som har delt innleggene mine! Det er veldig hyggelig se :)

  • 0

    Dette bildet som viser vanlige sprsml prrende og utenforstende pleier stille fikk meg til tenke. Jeg har ftt s utrolig mange av disse kommentarene selv, og kjenner meg oppgitt nesten hver gang.

    "Men du ser ikke syk ut"

    (Neivel, da er jeg vel frisk da!)

    "Men du hrtes s frisk ut p telefon"

    (Det er da lov vre i godt humr selv om man fler seg ille?)

    "Men dette er s viktig. Jeg synes du burde dukke opp"

    (Ehh, ja, jeg vet det er viktig.. jeg gjr ikke dette med vilje)

    "Hres deilig ut se tv-serier hele dagen"

    (Ikke nr man gjr det fordi man ikke orker noe annet)

    "Du burde ikke stresse s mye, og du burde gjre dette og dette og dette"

    (S flott at du har lsningen p mine omfattende helseplager!)

    Bilde: www.serendipitycat.no

    Du som er kronisk syk har sikkert ftt hre en rekke av disse kommentarene selv? Tenkte meg det.

    Jeg har lest en rekke innlegg fra frustrerte mennesker som ikke mter forstelse i samfunnet. Jeg har selv skrevet en rekke innlegg om det. Men denne gangen vil jeg faktisk si det motsatte av det jeg pleier si. Denne gangen vil jeg, i stedet for klage over disse menneskene, faktisk tilgi dem.

    Jeg har faktisk forstelse for de som ikke har forstelse for meg.

    Det er nemlig utrolig vanskelig for mennesker som ikke er kronisk syke forst hvordan vi har det. Friske mennesker kjenner til akutt sykdom, men er vant til at det gr over. De er vant til leve livet sitt selv med en liten forskjlelse i ny og ne, og g p jobb likevel. Mange som ikke er vant til omgs kronisk syke har ingen forutsetning for forst hvordan vi har det. Og i tillegg hrer de jo mange myter som er skapt av media.

    Det er ikke rart at prrende forteller om mirakelkurer. Det er ikke rart de tror det skyldes stress. Og det er heller ikke s merkelig at de tror at vi kan presse oss til klare det friske mennesker klarer. De vet bare det media forteller dem, og det de selv har erfart.

    Dettte gr oss p nervene. Det er fryktelig frustrerende. Men kan man klandre dem, snn nr det kommer til stykket?I tillegg har de jo gode intensjoner.

    De nsker hjelpe, og forstr ikke at kommentarene deres srer. De forstr ikke hvordan vi har det, og jeg tror det er viktig at vi tilgir dem. Frst og fremst for vr egen del.

    Det er s lett skyve andre mennesker fra oss nr vi fler at vi ikke blir forsttt, noe som er veldig vondt bde for oss selv og for vre nrmeste. Man kan risikere bli bitter, fle seg misforsttt og unng fortelle andre om hvordan man har det.

    Da er det viktig minne seg selv p at andre mennesker stort sett vil en godt, at det ikke alltid er s enkelt for dem forst hvordan andre har det og at man noen ganger m vise tlmodighet. Det er frustrende, ja. Men det vil lnne seg i lengden. De som str deg nrmest vil gjre det de kan for forst hvordan du har det hvis du prver.


    Liker du dette innlegg?

    Del det gjerne p facebook eller legg igjen en kommentar :) <3


    Flg ogs gjerne bloggen min p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk



  • 2

    Skal vi tro statistikken er det mange nordmenn som er ensomme. Hele 20% av befolkningen faktisk, og hele 30% av ungdommen. Det er et ganske hyt tall, og sannsynligheten er derfor stor for at vi kjenner disse menneskene. Eller at vi er en av dem selv. P tross av dette har jeg faktisk ingen anelse om hvem av mine venner og bekjente som kanskje er ensomme. Det kan jo vre en ren tilfeldighet, men jeg vger pst at det skyldes en noe annet: nemlig skam.

    Hele 30% av befolkningen synes det er skamfullt vre ensom. For mange handler ikke ensomhet ndvendigvis om vre alene. Mange er ogs ensomme sammen med andre mennesker, ofte p grunn av at de har f eller ingen bekjente de har et nrt bnd til. Sjansen er derfor stor for at vi omgs disse menneskene p jobb og studier uten at de forteller oss hvoran de egentlig har det.

    Nr man tenker over det er det jo veldig rart at det skal vre skamfullt kjenne p ensomhet. Mennesker er sosiale vesener, og vi er helt avhengig av hverandre for overleve. Som mennesker har vi en sregen evne til fle empati med andre, og mange henter energi ved vre sosial. Motsatt er ensomhet en rsak til angst, depresjon og for tidlig dd. At vi skammer oss er derfor helt absurd, og jeg kan ikke tenke meg at la vre fortelle om det gjr at man blir mindre ensom. Tvert imot tror jeg skam bidrar til forsterke ensomheten. S kanskje vi bare skal legge vekk skammen, eller hva?

    For kronisk syke tror jeg ensomhet er veldig vanlig. Jeg personlig har mange nre relasjoner og bor ikke alene, men idag er de jeg bor med ute av huset. Selv er jeg for syk til orke finne p noe, men ikke for syk til fle, tenke og ville ting. Det er en umulig situasjon, og ja, p snne dager er jeg ensom. Og det er helt greit. Naturlig faktisk. Til og med litt ndvendig: vi klarer oss ikke uten hverandre, og ensomheten er der for minne oss p dette!

    Legg gjerne igjen en kommentar idag.. jeg er litt ensom nemlig, og jeg skammer meg ikke nok til la vre si det!

    Mange skammer seg over vre ensomme

  • 0

    Idag har jeg mttet ta et vanskelig valg som jeg tror alle med kroniske lidelser mter p fr eller siden, nemlig om man kan og ikke minst br studere eller jobbe like mye som fr. I media snakkes det mye negativt om oss som gr p ufretrygd eller vurderer mtte gjre dette. Vi blir fremstilt som skattesnyltere, latsabber og jeg vet ikke hva. At noen kan anklage andre mennesker for nske g p ufretrygd fremstr for meg som hrreisende. Srlig gjelder dette for oss som m g p trygd i ung alder.

    Ufretrygdede blir ofte kalt latsabber

    Som 22 r og kronisk syk kan jeg med hnden p hjertet si at min strste drm i livet ikke er vre ufretrygdet. Snarere nsker jeg fullfre psykologutdannelsen min slik at jeg kan hjelpe andre, og bidra til bde samfunnsutviklingen og til at enkeltmennesker fr et bedre liv. Det er ingenting jeg nsker hyere i livet enn dette, med unntak av vre frisk.

    Som ufretrygded blir man stigmatisert og man fr et betydelig innteksttap sammenliknet med inntekten man har i jobb. For ikke snakke om at de fleste tar stolthet i kunne arbeidet, og trives med arbeidet sitt. Arbeid gir livet mening, og det er et hardt slag mtte innrmme overfor seg selv at man ikke er frisk nok til kunne jobbe. Mange opplever dette som bde skamfullt og som et meningstap i hverdagen. Det frer ofte med seg sosial isolasjon, og depresjon. Har man frst falt utenfor arbeidslivet er veien tilbake lang, og det er ikke enkelt finne en arbeidsplass som kan tilrettelegge.

    Det er ikke uvanlig bli deprimert ved tap av arbeidsevne

    Det er med andre ord et hardt slag. Idag bestemte jeg meg for at jeg ble ndt til kutte ut et fag, og at jeg m vurdere ta studiet p 50% fremover. Jeg har endelig ftt en diagnose, og trenger tid til utredning og behandling. ta et slikt steg fles stort ut. Det var jo ikke en del av planen. Jeg skulle jo vre frisk. Ha et sosialt liv. Ha en ekstrajobb. Blogge om helt andre ting enn hvordan det er ha en kronisk lidelse.

    Jeg skulle ikke vre 22 r, uten et behandlingstilbud fra det offentlige og muligens p vei mot et liv som ufretrygdet.

    Det er en surrealistisk situasjon, men det er realiteten. Og jeg vet at mange kan kjenne seg igjen. Derfor skriver jeg dette innlegget. Det er ok vre deprimert. Det er ok fle p et nederlag. Det er det mange som gjr.

    Men jeg m ogs nevne at jeg har hp om bli bedre med tiden. Jeg gir ikke opp. Som en klok mann jeg kjenner sa til meg forleden dag: "Du er sterk. Det er bare kjenne etter s oppdager du det".

    Liker du det jeg skriver? Flg meg gjerne p facebook:www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

  • 0

    Dette innlegget er et svar p artikkelen "Et brev til pasienter med kronisk sykdom" (http://www.serendipitycat.no/?p=8096)

    Kjre leger,

    Ja, vi har det tft. Tffere enn de fleste kan forst. Sannheten er at vi hver dag sliter med forklare andre hvordan vi har det, og mte forstelse. Mang en gang har vi ftt hre at vi innbiller oss plagene, og at de skyldes stress. Vi mter disse holdningene bde p legekontorene og hos vre nrmeste. Hvordan vi takler leve livene vre er et godt sprsml. Noen gjr faktisk ikke det. Det er mye psykisk sykdom i vr gruppe, men vi har ogs de som finner styrke og pgangsmot til takle hverdagen.

    Vi har informasjon til deg ogs, som vi tror dere har forutsetning til forst. Det er ikke bare dere som blir skremt av oss.

    Vi blir skremt av dere ogs.

    Vi har nemlig oppdaget at dere bare er mennesker. At dere er usikre, og har begrenset med kunnskap. Frste gangen vi kom til dere visste vi ikke dette. Vi trodde dere var ufeilbare, slik de fleste tror om leger. Vi oppdaget etter hvert at vi tok smertelig feil. Og det skremmer oss. Det skremmer oss fordi vi har det s tft. Vi vil s gjerne bli friske.

    Kjre leger, dere skulle jo vite bedre enn oss. Dere skulle jo ta vare p oss. Men uansett hva dere gjr blir vi ikke bedre. Og det er vondt for oss begge. Og det gjr noe med forholdet mellom oss. Det kan skape drlig stemning, rett og slett. Hvis vi kan klare forst hverandre tror jeg mye vil bli bedre.

    Kjre leger, dere har skrevet et brev til oss. Dere har gitt oss tips. Dette er vi taknemlige for. Vi vil gjerne forst dere bedre. Men vi hper at dere ogs har et nske om forst oss. Her er noen tips i retur:

    1. Som leger er dere vant til bli vist respekt. Dere er vant til ha kontroll. Deres pasienter er ydmyke, og lytter til deres rd. Og med god grunn. Dere vet faktisk stort sett best. Men kjre leger, vi har gjennomskuet at dere bare er mennesker. Dere har begrenset kunnskap om lidelsene vre. Faktisk vet vi ofte mer om lidelsene vre enn dere gjr. P grunn av dette behandler vi dere ofte med mindre ydmykhet og mindre respekt enn det dere er vant til. Dette m vre tft for dere, og det skjnner vi godt. Dere opplever miste kontrollen. Dere opplever at maktbalansen endres. Hvem som helst ville reagert p det. Men kjre leger, dette m dere tle. Dere m tle st i deres egen usikkerhet. Dere m tle at det ikke alltid er dere som vet mest. Dere m tle innrmme for dere selv at pasienten noen ganger er den som har mest kunnskap, selv om det ikke er slik det skal vre. Vi har lidelser som er spass vanskelig behandle at dere blir usikre p dere selv. Det er ubehagelig for dere. Men dere kan ikke bli sinte p oss av den grunn. Dere kan ikke unng oss. Dere m vre modige. Modige nok til st i deres egen usikkerhet.

    2. Kjre leger, det er dere som har makt. Det er dere som skal ta vare p oss. Det er dere som skal vite best. Derfor m dere ogs forst hvorfor vi noen ganger blir sinte p dere. Hvorfor vi ikke alltid viser dere den respekten dere mener dere fortjener. Dere m lre dere hndtere disse situasjonene uten reagere med avvisning overfor pasienten. Vi mener ikke vre slemme. Vi er bare frustrerte og redde. Det er derfor vi noen ganger blir sinte p dere. Dette m dere klare heve dere over. Dere m klare reagere rolig og vennlig selv nr dere mter uvennlighet. Vi forstr at det m fles urettferdig ut, men det er snn det er vre den som har ansvar. Det er snn det er vre den som skal vite best.

    3. Ta oss p alvor. Ikke bortforklar lidelsene vre med stress og innbilning. Det er ikke mulig utvikle langvarige, omfattende helseplager utelukkende p grunn av stress, og det er i alle fall ikke mulig innbille seg slike lidelser. Det er lett tenke at pasienten m innbille seg plager man aldri har hrt om. Det fles bedre ut for selvflelsen enn alternativet som er vurdere muligheten for at man har kunnskapsmangler. Kjre leger, vr modige. Innrm at dere ikke vet alt. Det er menneskelig, og det er helt greit.

    4. Til sist, les deg opp p lidelsene vre. Hold deg oppdatert. Du kan ikke hjelpe oss om du ikke har kunnskap om lidelsene vre. Tenk utenfor boksen. Ikke sl deg til ro med at vi er psykisk syke. Vi er s slitne, kjre leger. Kjemp for oss. Gjr en innsats for oss. Vi trenger dere s srt.

    Hilsen dine pasienter

  • 1

    De tungene dagene kommer. Noen ganger er de uker. Noen ganger mneder, og for noen blir de til r. De tyngste dagene er reservert oss som er kronisk syke. Som kronisk syk kan man aldri helt vite hvordan dagen vil bli. Om man har en drlig eller god dag kan avhenge av svnen, av vret, av dagen i forkant og mye man ikke kan ha kontroll over.

    De tungene dagene kommer nr man blir sykere. Nr man har vrt syk lenge, og ikke aner nr og om man i det hele tatt blir bra.

    De tunge dagene kommer nr legene ikke tror p deg. Nr de sier du inbiller deg smertene. At du stresser. Eller at det ikke mulig f gjort noe med sykdommen. At alt sitter i hodet ditt.

    De tunge dagene kommer nr man ser andre utfolde seg. Nr de gjr ting du ikke har sjans i havet til klare. Det gjelder de store tingene: utdannelse, jobb, barn, forfremmelse. Men det gjelder ogs de sm tingene: En treningskt, en konsert, en ferie, et selskap. Det gjelder til og med de helt grunnlegende tingene: sove, st opp om morgenen, fre en samtale, spise, smile, huske og tenke.

    Fremtidsfrykten er verst. Jeg kan leve med smerter om jeg vet at jeg skal bli bedre. Som kroniker har man ingen garanti for dette. Mange legene tror deg ikke. Og de som tror deg mangler kunnskap.

    De tungene dagene blir fort en depresjon nr kroppen og legene svikter samtidig. Nr livet glir forbi uten at man kan delta.

    Heldigvis kommer de gode dagene ogs. Dager man fler seg bedre. Noen ganger blir de uker. Noen ganger mneder, og for noen blir de r. De beste dagene er reservert oss som er kronisk syke. Fordi vi setter s uendelig stor pris p dem.

    Jeg har troen p at de gode dagene kommer. At de skal bli til mneder og til r. Jeg er ikke klar for gi meg enda. Det skal bli et liv ut av dette ogs, det har jeg bestemt meg for!

    Flg gjerne bloggen min p facebook for oppdateringer :) <3

  • 0
    En statsministers holdning
    Under valgkampen hrte jeg statsminister Erna Solberg si noe som gjorde meg, en ung jente med kroniske smerter, oppriktig bekymret. Uttalelsen skjedde i forbindelse med en diskusjon om at en stor del av sykefravret i norsk arbeidsliv skyldes psykiske lidelser, og ld som flgende: "Ofte gr man til legen med en vond skulder, men s er det egentlig bare det at man ikke trives p arbeidsplassen".
    Sannsynligvis er du ikke enig i at dette utsagnet gir grunn til bekymring. Sjansene er store for at du aldri la merke til det, og at du ikke synes det er spesielt originalt eller p kanten. Det her du tar feil. Utsagnet representerer et alvorlig problem blant behandlere av muskel- og skjelettplager som svrt f har lagt merke til og som stadig ker i omfang. Hvis du ikke tror meg, vil jeg gjerne at du leser videre heller enn klikke deg ut som s mange gjr nr de ikke er enige i en artikkeloverskrift.

    Min historie
    Jeg var bare 16 r da jeg utviklet kronisk hodepine og i god tro fant veien til fastlegen som fastlo at dette skyldes stress og ingenting annet. Jeg var jo ung og dermed "imun" mot all slags sykdom. I tillegg var jeg et hardarbeidende medlem av "generasjon perfeksjon". S klart skyldes dette stress. Lite ante jeg om at leger ogs var mennesker, som gjr feil og er har mangel i sin kunnskap. Jeg vandret derfor hjem uten henvisning, resepter og med et rd om g en tur i skogen.
    Og slikt gikk det til at jeg i tre r levde livet mitt med konstant og uavbrutt hodepine. En stor belastning for et ungt menneske, men legen hadde n sagt at det skyldes stress og hvor enn jeg gikk fikk jeg dette bekreftet. resmerter, lysmfintlighet, halssmerter, yesmerter, kvalme, svimmelhet - alt ble avfeid som innbilning og symptomer p stress. Familien min trodde heller ikke at det var noe annet enn stress, og jeg gjorde virkelig mitt beste for stresse ned. For stresset var jeg. Veldig stresset. Hvem hadde ikke blitt det av vre uforklarig drlig i ung alder, og stadig f forklart at det ikke var noe som helst galt fysisk.
    Da jeg ble 20 ndde jeg bristepunktet. For meg ld det absurd at alle disse symptomene utelukkende skulle skyldes stress. Derfor oppskte jeg en klinikk i Oslo som hadde ftt svrt gode anmeldelser, og som visstnok er et av de strste fysikalske instituttene i Nord-Europa. Den frste behandleren jeg var hos forsto ikke hvordan en s ung jente kunne ha s mange, kompliserte smerter i kroppen. Hun sendte meg derfor til en manuellterapaut som hadde tatt kurs i terapi. Denne behandleren antok helt uten fysisk testing av noe slag at plagene mine skyldes stress. Jeg sluttet da behandlingen ikke ga resultater.
    Etter hvert ble jeg diagnotisert med TMD, en kompleks kjeveleddslidelse med mange symptomer og like mange rsaker. P det fysikalske instituttet fant jeg en behandler som hadde forsket p denne lidelsen. Uheldigvis var ogs denne behandleren svrt opptatt av hvordan psykiske plager pvirker det fysiske. Hun antok straks at symptomer hun ikke forsto seg p mtte skyldes stress. Ved en anledning ba hun meg om bite p en pinne for underske kjeveleddet mitt. Da opplevde jeg synsforstyrrelser og ble kvalm. Overrasket spurte henne hva dette skyldes, og jeg fikk til svar at svimmelhet og kvalme er psykiske symptomer, og jeg trolig opplevde at vonde barndomsminner kom til overflaten. Jeg var mlls. Helt mlls. Jeg har aldri flt meg s alene om vre syk og s motls som i det yeblikket. Da jeg kom hjem fant jeg i en rapport fra TMD-foreningen at synsnerven ligger svrt nrme kjeveleddet, og at press mot kjeveleddet derfor kan gi synsforstyrrelser. Det fantes med andre ord en fysisk, mye mer sannsynlig og vitenskapelig dokumentert forklaring.
    Fra den dagen ble jeg min egen behandler. Etter ha lest uttallige artikler om TMD forsto jeg at det var en mulighet for at den verste nakkevirvelen min var skjev og dette skapte press p muskelgrupper bde i nakke, rygg og hofter. Et besk hos legen kunne bekrefte dette, og etter behandling som rettet opp i virvelen opplevde jeg en varig bedring.

    Hva som gikk galt hos de fleste behandlere
    Jeg har alts opplevd at alle behandlere jeg har vrt hos har lagt mest vekt p stress som forklaringsmodell. F andre mulige rsaker er blitt underskt. Som pasient har jeg oppdaget at norske behandlere har en uheldig tendens til kun se etter en hovedrsak, og n om dagen er mange behandlere veldig opptatt av hvordan stress pvirker kroppen. Dette farger analysen deres, og gjr at de er ekstra oppmerksomme overfor symptomer p stress, hvilket fr konsekvenser for pasientene deres. Srlig gjelder dette for oss som statistisk sett ikke har en god "grunn" til vre syke, som unge mennesker eller mennesker med psykiske lidelser.

    Forskjellen mellom underliggende og medvirkende rsaker
    Det er s altfor enkelt for en behandler avskrive pasienter som opplever stress. Dette gjelder spesielt dersom pasienten blir verre i stressende perioder. Mange tar dette som et bevis p at stress er rsaken til lidelsen, men dette er ikke gitt. Dersom symptomene blir vrre nr man stresser kan dette ganske enkelt bety at stress forvrrer tilstanden, men ikke ndvendigvis er en direkte rsak. Slik var det for meg. Som behandler m man alltid vurdere om det finnes andre underliggende og medvirkende rsaker. I mitt tilfelle spilte ogs drlig lesestilling samt skjevheter i nakke og ben en viktig rolle. Det fantes ikke en rsak og heller ikke en lsning. Hadde jeg ikke innsett dette hadde jeg aldri vrt s frisk som jeg er i dag. Fremdeles jobber jeg hver dag med endre min livsstil slik at kroppen min har det best mulig.

    Kunnskapsmangel?
    finne en behandler som kan hjelpe meg med bli 100% frisk er svrt vanskelig. Fem r med sikkert 10 forskjellige behandlere har etterlatt meg med et inntrykk av at det er kunnskapsmangel om muskel- og skjelletplager i Norge. Nesten all informasjon jeg har lest om muskellidelser er skrevet av utenlandske behandlere. I Norge er det for eksempel svrt liten kunnskap om TMD, og jeg har gang p gang mttet forklare behandlere hva TMD er, selv om dette p ingen mte burde vre pasientens oppgave. Hva dette skyldes er ikke lett si. Mange muskel- og skjellettlidelser er nylig blitt anerkjent som reelle lidelser, etter at man i revis har nektet for at det kan finnes lidelser som ikke viser seg p et vanlig rntenapparat eller en blodprve.
    Jeg mistenker at mange behandlere bruker "stress" som et lst definert begrep, og en rsaksforklaring i tilfeller der deres egen kunnskap ikke strekker til. Det er s klart mye enklere skylde p stress enn innrmme at man selv mangler kompetanse. Det gjelder vre kritisk nr behandlere forsker forklare komplekse, mangfoldige lidelser ved en rsak, og srlig dersom denne rsaken er stress. Som pasient er det viktig be behandleren forklare nyaktig og detaljert. Dersom behandleren ikke lykkes i dette, og er svrt diffus i sin forklaring er det etter min erfaring grunn til fatte mistanke. Skal man som behandler forklare alle symptomene til en pasient ved kun en rsak br man vre temmelig sikker p sin egen kunnskap og man br kunne redegjre for seg.
    For fremtiden nsker jeg at behandlere av muskel og -skjellettplager setter strre fokus p at kroniske lidelser kan ha mange, ulike rsaker. Det er viktig stille krav til behandlere om en nyaktig og detaljert forstelse av pasientens symptombilde. Jeg hper at behandlere som leser dette innlegget er villige til legge bort stoltheten sin, og lytte til kritikken som gis av sine pasienter. Vi vet at dere gjr dere beste, og bedre kan det bli. Husk at man aldri lrer dersom man alltid antar at man har rett.

    Huskeliste til Erna Solberg og alle andre..
    Ja, kjre statsminister, at skulderen er vond skyldes sikkert til en viss grad stress, men husk at:
    1. En lidelse kan alltid ha flere rsaker
    2. En lidelse har alltid bde underliggende og medvirkende rsaker
    3. En korrelasjon er ikke det samme som en direkte rsakssammenheng
    4. Sk alltid etter avkrefte dine egne hypoteser - hvis ikke vil du aldri oppdage at du tar feil

    5. Du vet ikke alt. Ikke avskriv en pasient simpelthen fordi du aldri har hrt om plagene.
  • 0

    "Slutt! N er det nok. Jeg gidder ikke jatte med deg lenger, jeg orker ikke hre p sytet" skriver Eduardo "Doddo" Andersen til alle som klager over norsk helsevesenet. Han ber oss om se det store bildet, som viser at helsevesenet har forbedret seg drastisk de siste tirene. Begeret er visst ikke halvtomt. Eller halvfullt. Det renner over.

    http://bloggivest.com/2014/10/03/det-store-bildet/

    Skal vi hre p han? Skal vi slutte syte? Jeg ser ingen grunn til det. Doddo overser nemlig en rliten, men egentlig ganske stor detalj. Nemlig at forbedringen utelukkende gjelder akutt sykdom. Nr det gjelder kronisk sykdom er tilstanden imidlertid en helt annen.

    Norge har nemlig den hyeste forekomsten av kroniske smerter i Europa. Studier har ogs vist at disse plagene ofte holder seg stabile. Har du kroniske smerter n er sannsynligheten derfor stor for at du har kroniske plager resten av livet.

    MEN, som Doddo ppeker, kan du i det minste trste deg med at du ikke dr av det! Legene skal redde deg nr du fr kreft. Eller hjerteinnfarkt.Du kan med andre ord se frem til et langt og smertefullt liv.P tide dra frem partyhatten, og juble for det. Er du ikke s fryktelig fornyd sier du? Da skal du bare holde kjeft. Ingen skal kritisere norsk helsevesen. Ingen skal kritisere norske leger. Glasset renner jo over for de med akutt sykdom! Da er det ikke srlig kult delegge stemningen ved vre en kronisk festbrems og sytepave.

    Kjre Doddo, jeg er en festbrems. Man blir ikke partystemning av ha smerter over hele kroppen hele tiden. Man fr ikke blitt med p dansen nr man er kronisk utmattet. Jeg har vrt inn og ut av legekontorene i syv r uten f hjelp av norsk helsevesen. For meg er ikke begeret halvfullt. Det er ikke halvtomt en gang. Det er tomt. Rett og slett. Og min historie er ikke unik. Vi er tusenvis av mennesker som ikke fr hjelp for vre kroniske helseplager. Vi er revmatikere, ME-pasienter, nakkeskadde, TMD-pasienter, fibromyalgiere, migrenepasienter som ikke fr hjelp. Som fr hre at vi innbiller oss langvarige, omfattende, alvorlige helseplager fordi det norske helsevesenet ikke klarer ta imot kritikk. Eller som fr hre at det ikke er noe gjre med det, selv om de samme lidelsene behandles i utlandet. Men, det norske helsevesenet er jo ufeilbart s hvorfor skulle det falle dere inn se utover deres egne landegrenser og kunnskap?

    Misforst meg rett Doddo. Jeg er glad min bestefar overlevde det hjerteinnfarktet. Og at min tante ikke dde av brystkreft. All heder og re til de som redder akutt syke. Men hva med kronikere?

    Du ber oss om se det store bildet, men ser du egentlig helheten selv?

    Kronisk sykdom er en av helsevesenets strste utfordringer, for ikke snakke om et av samfunnets strste utfordringer. Sykefravret kan ikke reduseres fr helsevesenet setter fokus p behandling av kronisk sykdom. Livskvaliteten til tusenvis av mennesker kan ikke forbedres fr norske leger lrer seg ta imot kritikk.

    Hrer du?

    Athene Bjerke